Fire jenter som bobler over av spilleglede og humør, trakterer til og med kakebokser og et lite melkespann i et ganske så skeivt og rart lydbilde.
[Dagsavisen] Dag Kjørholt 26. september 2008, oppdatert 25. september 2008 17:06
Sammen utgjør de Katzenjammer som er aktuelle med debutalbumet «Le Pop», et overflødighetshorn av ei plate som er innom en rekke sjangere, det være seg bluegrass, blues, garasjerock, film-, sirkus- eller folkemusikk.
– Vi har masse hardt arbeid foran oss. Vi har sagt opp jobbene våre og spiser havregryn og spiller musikk, sier Solveig Heilo.
Sammen med Anne Marit Bergheim, Turid Jørgensen og Marianne Sveen utgjør hun en kvartett som spiller alt fra tuba, bassbalalaika, trommer, munnspill, piano, banjo til trekkspill, mandolin, trompet, klokkespill, gitar og melodika. Til og med kakebokser og et lite melkespann inngår i instrumentparken.
Multiinstrumentalister
– Vi spiller alle forskjellige instrumenter. Ikke for å bli så gode, men for å kunne skape et variert lydbilde som høres annerledes ut og som gjør det mulig å være innom flere sjangere som band. Det er bedre enn å være dritgod på de klassiske fire og høres ut som alle andre, sier Sveen.
Hun er den eneste i gruppa som ikke har gått på Nordisk Institutt for Scene og Studio (NISS) i Oslo, men gikk på videregående skole sammen med Heilo i Bærum og kom med i gruppa i 2006. Året før ble bandet dannet av de tre andre som fikk med seg låtskriveren og Bergheims Valdres-sambygding Mats Rybø.
– Han hadde mange låter i skuffen, så jeg spurte om jeg kunne samle sammen noen jenter og spille dem inn, forklarer Bergheim som for tida overlever på kokte grønnsaker med salt og smør.
Låtsnekringen starter gjerne med at Rybø kommer med kassegitar og spiller sangen han har skrevet for dem, men så blir musikken sendt rundt på Katzenjammer-karusellen og da blir det gjerne annerledes. Et eksempel er hiten «A Bar In Amsterdam» som egentlig var tenkt spilt på mandolin, bandet valgte trompet.
Lirekasse
Et instrument som også er med på plata er lirekasse. Det begynte med at Heilo sto på verandaen sin i leiligheten i Oslo og hørte en melodi fra gata.
– Der kom det en gammel mann med lirekasse. Jeg kastet meg over ham og han presenterte seg som spellemann Hansen. Så tok jeg ham med opp og ga ham en kopp kaffe. Han ble med til hjemmestudioet vårt og sto der i 15 minutter i strekk og sveivet og sveivet. Det tok vi med på plata. Og så spiste vi kjøttkaker med ham hjemme etterpå, avslutter hun før Sveen entusiastisk viser et mobilopptak av herr Hansen i aksjon.
Det er også hun som har skrevet den rå siste og 12. låta som avslutter albumet, «Ain’t No Thang».
– Den er spilt inn live og stammer fra et nachspiel. Den skulle egentlig ikke være med, men så ble den veldig kul. Vi står i en lang gang og spiller på radiatorer, ølflasker og trekkspillkasser. Du kan si at stemningen var veldig god, sier Heilo.
De liker det litt skeivt og rart.
– Vi er lite mainstream. Det er folkemusikk fra alle verdens kriker og kroker. Vi plukker ubevisst, forklarer hun.
Og alle samtykker når Turid Jørgensen fra Kragerø sier at Tom Waits er en favoritt.
