(Stavanger Aftenblad / Kjetil Wold. Foto: Lars Idar Waage) Når du får et knyttneveslag i brystet akkurat idet du trør inn i lokalet – og den svære brannen av en gjerningsmann kort etter unnskylder seg i baren, skjønner du at du ikke akkurat er på julekonsert med fromme biskop Erling J. Pettersen i Domkirken. Men at du likevel er på en slags rituell, nesten religiøs markering.
Velkommen til Texas, velkommen til folkekirken Folken, velkommen til Ingenting-konsert 2. juledag: Dagen alle edru strengt tatt burde holdt seg hjemme. De er ganske enkelt på feil sted på feil tidspunkt. 2. juledag hører de fulle og hengivne til, hindre dem ikke for da får du deg en på trynet.
Ingenting er et band som alltid har hatt et godt tak om promillepublikummet. Ikke et vondt ord om musikken. Men det ville være feil å si at Ingentings patenterte miks av sørstatsboogie, pønk og tettsittende
poprefrenger ikke går rett hjem hos de godt dynkede publikummerne. De rundt 400-500 frammøtte – forbausende mange av dem unge – sang godt med allerede på oppvarmeren Tønes. Tønes var ikke til stede på annen måte enn pr. cd.Men det gjorde åpenbart ingenting – for publikum sang og brølte med på «Bonde» og de andre slagerne for det.
«ME E’ INGENTING»: Og da Ingenting entret scenen noen minutter over 23.00, skulle det ikke mer enn de to knall åpningslåtene «Fengsla» og debutalbumklassikeren «Gammale mann» til før publikum satte i
gang med armveiving, allsang, urban folkedans og rituell ølkasting, som det seg hør og bør en 2. juledag.
– Me e’ Ingenting fra Austrått, forklarte vokalist Kjell Undheim etter ytterligere et par låter – som om det skulle være den beste unnskyldning i verden for å lage bråk. Og det er det jo.
På begynnelsen av 1990-tallet fikk bråkmakerne fra Austrått musikken sin bannlyst av rektor på ungdomsskolen. Nå er de i ferd med å innta sin rettmessige plass hakket under Stavangerensemblet som dialektrockens elder statesmen her i fylket. Ingenting er på vei inn i sitt tredje tiår som utøvende band. Og ingenting tyder på at Ingenting har planer om å bli voksne og begynne å lage tafatt voksenpop.
Riktignok har noen av musikerne i bandet tatt til å klippe håret: Gitarist Baard Schanche og bassist Tor Jan Møller ser ut som skikkelige gutter med jobb. Vokalist Kjell Undheim er noe midt imellom. Mens trommeslager Stene Osmundsen og gitarist Ove Morten «Moby» Grødeland – tsk, tsk, tsk…. Grødelands hår ligger like tungt over ansiktstrekkene som ullpleddet over en oldemor på julaften.
DVD-OPPTAK: Ingenting har etter hvert en del album bak seg. Bandet spilte seg gjennom gammelt og relativt nytt i Folken. Konserten ble dessuten filmet. Hele eller deler av konserten kan ende opp som dvd på konsertalbumet som bandet planlegger å gi ut på nyåret.
Som vokalist Undheim så poetisk uttrykte det: – You’re gonna be stars! Deretter dro Ingenting til med en av kveldens beste: Kraftballaden «Sånn e’ det» med gitarintro som ledet tankene hen til Ry Cooder og Mick Taylors swampbluesy strengearbeid på Rolling Stones-albumet «Sticky fingers». Og som seg hør og bør fikk både Schanche og Grødeland hver sin solo. Andre sterke kort videre utover konserten: «Ikkje kult å ver daue» og «Røygen min», for ikke snakke om «Dommedag», blytunge «Naboen har party» og evig pønka «Fru Nille».
Trommeslager Osmundsen holder permanent dommedag bak trommesettet. Det buldrer og braker. Og pussig nok: Solbrillene som sitter på pannen gjennom store deler av konserten glir alltid ned over øynene under balladene.
KLASSIKER-NEI: Så kan det innvendes at ekstranumrene kom som milde antiklimaks med jazzy hvalsangen og den stemningsfulle og ganske livspessimistiske «4 mann» helt til slutt. Ikke dårlige låter. Men heller ingen kanonavsluttere. «Gje faen i det»? Niks. Ikke denne gang. Arrogant eller modig – det kan argumenteres for begge deler. Ingenting vil åpenbart ikke la seg fange av denne klassikeren på samme vis som Dumdum Boys har latt seg fange av «Splitter pine». Men det er unektelig underlig å høre publikum på ren trass synge «Gje faen i det» når bandet ikke vil.
