Karpedammen innenfor Sortieporten på Akershus Festning er en idyllisk setting for en hvilken som helst konsert, men når det dreier seg om Norges nyeste jazz-yndling Melody Gardot er det virkelig et drømmetreff av de sjeldne.
Den utsolgte mini-triumfferden Gardot gjorde i Norge i april-mai har nok bare fungert som en appetittvekker for tilhengere av smakfull, genre-bevisst, briljant og smellvakker vokaljazz. Alle oppmøtte musikk-anmeldere lot i hvert fall støvelskaft og hemninger ligge igjen i foajéen:
Den snaren som hun la ut i starten i form av litt frijazz strammer hun til utover konserten slik at vi til slutt satt igjen med åndenød, klump i halsen og intet at anføre. Selv saksofonskeptikere og cellotvilere satt med ørene på raden foran i nesten to timer. Melody Gardot er omtrent så magisk som navnet hennes tilsier. Dama ser ut som en million dollar i 1958, og hun låter som halvannen million. Minst. På sitt mest forsiktige mumler hun ut linjene på samme måte som den ene læreren på ungdomsskolen som virket. Hun som aldri hevet stemmen, men som likevel fikk deg til å tro at «ja, for svarte, det er klart jeg får bruk for nynorsk i arbeidslivet». Melody Gardot lar bare stemmen vibrere ørlite i tillegg. Mer trengs ikke.
Stavanger Aftenblad, terningkast 6
Hun skaper en usedvanlig nærhet til publikum. Hun advarer fra starten av, «Jeg kan være litt av en frekkas», og slenger ut småprovokasjoner som «Hvor mange her er har vært elskerinner?»
At det hele ble til en himmelsk jazzkveld skal også det fantastiske bandet ha sin del av æren for. I en typisk jazzbesetning, basert rundt sax, ståbass og perkusjon, lot hun saksofonisten og fløytisten Irwin Hall være bandlederen. Selv trakterer hun både piano og gitar på utmerket vis.
«Who’ll comfort me» sang hun mot slutten og størstedelen av Grieghallen var klar til å svare et rungende «ja».
Bergensavisen
